Kunne du sett for deg at drømmene dine endret seg i polkøen på alexander kiellandsplass?
Med en flaske hvitvin i kurven skjønte jeg fort at dette ikke kom til å bli en to-ukers ferie, men at alt jeg hadde planlagt ikke lenger var mulig. Tankene raste mot Paris Fashion Week, en hyttetur til Risør og til studiet. Alle mulighetene jeg hadde fått ble revet fra meg et par minutter over to, og det eneste jeg satt igjen med var studiet jeg skulle starte på over sommeren.
Studiehverdagen i den samme byen som jeg alltid hadde bodd i ble til slutt den samme dagen, om og om igjen. Macbooken ble det nærmeste en klassekamerat jeg hadde, selv om jeg var så heldig å knytte bånd med noen få tidlig i studiet. Jeg hadde alltid sett for meg at studiet skulle bli stedet jeg skulle finne den siste puslespillbrikken jeg trodde jeg manglet for å bli voksen, men jeg søkte tilflukt til den trygge hverdagen med venner og familie jeg alltid hadde hatt rundt meg. Jeg var heldig, jeg trengte ikke å starte på nytt sosialt.
Etterhvert gikk jeg lei av skjermen. Ett år inn i studiet lukket jeg skjermen og ga opp. Jeg fikk en ny jobb som ga meg mer enn et år med studie, hvor jeg fikk fylt opp mitt enorme sosiale behov og ikke minst, jeg solgte ikke sjelen min til lånekassen lenger. Hvis jeg skal være ærlig har jeg alltid vært en av de som har sett ned på personer som har valgt jobb overfor skole, og her sitter jeg på jobb og skriver en blogg om noe som føles så langt borte.
For sannheten er at vi studenter ble glemt. Vi har blitt tvunget til å lete etter opplevelsene vi trodde vi skulle ha på studiet, andre steder. Vi har skreket til politikere, lånekassen, skolen, utleiere og media, men vi får bare et halvhjertet løfte om at det skal bli bedre snart. Studietiden blir det du gjør det til selv, og for meg ble det en kickstartet karriere i en bransje jeg ikke engang hadde tenkt over.
Jeg har vært heldig, jeg har fått muligheter hun i polkøen ikke engang kunne drømme om. Vennskapene jeg hadde før studietiden har blitt sterkere, selv om vi ikke fikk dratt på den hytteturen vi gledet oss til. Paris Fashion Week viste seg å slutte å være en drøm, og har blitt en frynsegode. Puslespillbiten jeg manglet var ikke en drøm om en perfekt studietid, men alle opplevelsene jeg fikk foruten tre semestre med overpriset nettkurs.
Jeg har stått i mange polkøer etter den dagen, og jeg må ikke lenger lene meg på studiet som det eneste som gir meg mening. Skjermen og jeg er enda ikke venner, og studenter Norge rundt blir fortsatt glemt, og her sitter jeg å skriver et blogginnlegg. Jeg håper drømmene dine endrer seg i en polkø, og at du stress-drikker en dårlig flaske hvitvin mens du innser at du kan finne nye drømmer.